Instrumenter

instrumenter
Alle som begynner i Asker skolekorps får låne instrument av korpset. Før du begynner i korpset er det lurt å gjøre litt research ved å for eksempel komme på åpen kveld for å prøve instrumentene våre (se teminlista) og lese litt her om de forskjellige instrumentene.

Et janitsjarkorps inneholder instrumenter som er delt inn i tre hovedgrupper: treblåsintrumenter, messinginstrumenter og slagverksinstrumenter. Treblåsinstrumenter er de instrumentene man bruker en treflis for å få lyd i (eks. klarinett, fløyte, saksofon), mens messinginstrumenter er de instrumentene man bruker et messingmunnstykke for å få lyd i (eks. tuba, trompet, eufonium). Slagverksinstrumntene inneholder egentlig alt man kan slå på for å få lyd, alt fra trommesett til ambolt, og fra pauke til klokkespill. Klikk på deg frem til de forskjellige instrumentene under for å lese mer om dem.

Treblåsinstrumenter
Fløyte
floyte

Fløyten er det korpsinstrumentet som kan spille i det lyseste registeret. I hovedsak er det to fløytetyper som er mest brukt i et vanlig janitsjarkorps: tverrfløyte og piccolofløyten. Fløyten hører til blant treblåsinstrumentene, selv om svært få fløyter i dag er laget av tre. Når du skal spille på en fløyte holder du den sidelengs, derav navnet tverrfløyte. Lyd får man ved å blåse i et hull på siden av fløyta. Ved å åpne eller tette klaffer kan en oppnå ulike toner. Oktavforskjeller i tonene oppnår en også ved ulike blåsemåter.
Det er vanskeligere å spille fint på en piccolofløyte enn en tverrfløyte, så mange velger derfor å begynne med tverrfløyte og eventuelt gå over til piccolofløyte etter hvert.

De eldste fløytene man kjenner som kunne lage mer enn to, tre toner ble oppdaget i en slovensk hule og er 45 000 år gammel. Så tidlig som 100-200 år e.Kr. kan en finne skildringer av noe som kan være ei fløyte som har blåsehull på siden, men det endelige beviset på at slike fløyter var i bruk, finner en på illustrasjoner fra 1100 tallet.

På 1500 tallet hadde fløyten seks fingerhull og et blåsehull. Fløyten ble fra denne tid stadig utviklet til å kunne spille flere ulike toner og å være mer stabil.
Fløyten, slik vi kjenner den i dag fikk sin utforming på omtrent 1830 av Theobald Bohem. Han satte klaffer på fløyta som en skulle trykke ned istedenfor at en skulle tette hullene med fingrene. Fløytene i dag har 16 klaffer.
I denne tiden tok en også til å lage fløytene av tynt metall. De tidligere fløytene var laget av tre. Noen fløytister foretrekker forsatt trefløyter, men de aller fleste bruker i dag metallfløyter.

Obo
obo

Obo er et forholdsvis sjeldent instrument, og det er ikke så mange korps som har obo med i besetningen sin. For å få lyd i en obo må en ha et dobbelt rørblad. Disse doble rørbladene kan være ganske tunge å blåse i, og det er viktig å lære rett teknikk om en vil begynne å spille obo. Ulike toner får en på oboen ved å tette eller åpne klaffer. Oboen var et av de første treblåsinstrumentene som fikk fast plass i symfoniorkeseteret, og den er et svært stabilt instrument og blir ofte brukt til å stemme etter i samspillsituasjoner.

Oboen sin utvikling ser ut til å ha sine røtter i middelalderen.
Utviklingen har kommet fra et tidlig instrument som ble kallt “shawm”. Fra dette instrumentet ble det utviklet det franske “hoboy” som kommer av ord som betyr høy, sterk eller “bråkete” tre.

Jean Hotteterre er den som har fått mye av æren for utviklingen av oboen. På midten av 1600-tallet gjorde han og andre franskmenn endringer som gav musikantene mye bedre kontroll over lyden fra instrumentet. Lyden ble på denne måten finere, og oboen ble et mer anerkjent instrument. På 1800-tallet fortsatte utviklingen i Tyskland og i Frankrike, og det er i disse landene de største endringene på oboen har blitt utført etter denne tid. Fra slutten av 1700-tallet og utover på 1800-tallet ble klaffesystemet stadig utviklet til det systemet oboen har i dag.

Klarinett
klarinett

Klarinetten er et av de mest vanlige korpsinstrumentene i janitsjarkorpset. For å få lyd i en klarinett må en ha et enkelt rørblad som en fester på munnstykket. Når en blåser på dette vil rørbladet vibrere og en får lyd. Munnstykket til klarinetten og saksofonen er svært likt. Ulike toner får en på klarinetten ved å tette for eller ha åpne fingerhull og ved å tette eller åpne klaffer.

Den aller vanligeste klarinetten i korpset er Bb-klarinetten, men også andre klarinetter er i bruk, deriblant Eb-klarinetten og Bass-klarinetten. Det finnes også mange andre klarinetter, som f.eks. A-klarinett og alt-klarinett, men disse er mer vanlige i andre sammenhenger enn korpset.

Instrument som ligner på klarinetten finner en helt tilbake til antikken i Egypt. Slike instrumenter kan en fortsatt finne i folkemusikken rundt middelhavet. Videreutviklingen av disse mer primitive instrumentene til den første klarinetten vart gjort av en fløytebygger som het Johan Christian Denn er på slutten av 1600-tallet. De første klarinettene hadde fingerhull og noen få klaffer. Etter hvert kom forbedringer med flere klaffer, og stadig bedre lyd. Munnstykket med rørbladet ned ble også vanlig. Tidligere hadde en hatt rørbladet opp. Utviklingen framidten av 1800-tallet gikk i to retninger. Mange områder i Tyskland og Østerrike bruker derfor en annen klarinett enn det som er vanlig i resten av Europa og USA.Klarinetten slik vi kjenner den i dag har vært mest uforandret de siste 150 årene.

Fagott
 fagott

Fagotten er et instrument som likner mye på oboen, men har et mye lavere register. Instrumentet er ganske sjeldent, da få spiller dette. Man starter gjerne å spille klarinett eller fløyte, og går senere over til å spille fagott.

Saksofon
saxofon

Grunnen til at saksofonene får høre med i treblåsgruppa er delvis munnstykket og blåsemåten på saksofonen. Når en skal få lyd i saksofonen bruker en et munnstykke med enkelt rørblad. Når man blåser, vil rørbladet vibrere og en får lyd i instrumentet. Munnstykket til saksofonen og klarinetten er svært likt. Ulike toner får en på saksofonen ved å ha åpne eller tette klaffer. Saksofonen har også en klaff som gjør at tonene blir en oktav høyere. De saxofonene som er mest brukt innenfor korpsmusikken er sopransaksofon, altsaksofon, tenorsaksofon og barytonsaksofon.

Sopransaksofon: Sopransaksofonen har lysest lyd av de saxofonene som presenteres her. Den er stemt i Bb. Sopransaxofonen finner en i noen janitsjarkorps, men den er ikke blant de vanligste.

Altsaksofon:Altsaksofonen er den nest minste saksofonen og stemt i Eb. Altsaksofonen er svært vanlig i janitsjarkorps, sannsynligvis den aller mest brukte av saxofonene i korpssammenheng.

Tenorsaksofon: Tenorsaksofonen er også svært vanlig i korpset og er stemt i Bb.

Barytonsaksofon: Barytonsaksofonen er saksofonen med dypest klang, og hører til i bassgruppa i korpset. Denne er stemt i Eb.

Saksofonen er det yngste av treblåsinstrumentene i janitsjarkorpset og ble konstruert på 1840-tallet av klarinettisten og instrumentmakeren Adolphe Sax. Han ønsket å lage en rikere klang i treblåsgruppa i militærkorpsene, og samtidig lage bedre balanse mellom treblåsgruppa og messinggruppa i korpsene. Saksofonene blir laget av messing og med unntak av noen av sopransaksofonene, fikk de en bøyd form. De ble raskt en anerkjent instrumentgruppe og er brukt både i janitsjarkorps, jazzmusikk, storband, danse- og popband, kammermusikk og som soloinstrument. I orkestersammenheng har ikke saksofonen noen fast plass, men mange komponister har laget orkestermusikk der saksofonen er med.

Messinginstrumenter
Trompet/kornett
trompet

Kornett og trompet er begge svært mye brukt i korpset. Instrumentene ligner mye på hverandre, men har forskjeller i lyd og utseende. Kornetten ligner på mange måter på en “liten tykk trompet” og har en mykere og rikere klang på grunn av at rørene er mer kjegleformet.

For å få lyd på disse instrumentene blåser man i et munnstykke. Forskjellige toner blir formet ved stramming av leppene og ved ulike kombinasjoner av tre ventiler som gir instrumentet ulik lengde, og dermed ulike toner, etter hvilke ventiler man trykker ned.
Det vanligste i korpssamenheng er å bruke kornetter og trompeter stemt i Bb, men det finnes andre typer som ikke brukes i korps, eksempelvis eb-kornett, eb-trompet, piccolotrompet osv.

Trompeten sin klare klang har vært typisk for instrumentet helt tilbake til middelalderen. Klangen blir avgjort av den sylinderformede utboringen til intrumentet. Omtrent i år 1400 fikk instrumentet, som tidligere hadde vært rett, en s-form. Kort tid etter gikk en videre til en “løkke”. Senere fikk man også på ventiler på trompeten, så man enkelt kunne endre lengden på røret, og dermed tonehøyden. De første ventiltrompetene ble utviklet i Tyskland i 1820, og i USA i 1825. Kornetten ble utviklet i Frankrike på 1820-tallet av Jean-Louis Antoine. Modellen for instrumentet var et posthorn og altså ikke en trompet. Mange utgaver av kornetten ble laget, men Bb-kornetten har blitt den mest brukte.

Det er vanlig å starte på kornett, da denne er litt kortere og enklere å holde styr på. Det er imidlertid ikke slik at kornetten er et nybegynnerinstrument. Mange proffesionelle foretrekker kornett istedenfor trompet på grunn av dens rike klang.

Walthorn
walthorn

I de fleste primitive kulturer hadde man i gamle dager instrumenter laget av horn fra dyr. Da man senere begynte å lage instrumenter av andre materialer var det naturlig å etterlikne naturens former. Dette har vært med på å bestemme hvordan mange instrumenter ser ut i dag. Bestemte ting i utviklingen av instrumenter har likevel blitt gjort for å få instrumentene mer praktiske, som for eksempel å rulle rørene sammen for å slippe å ha et unødvendig langt instrument.

Walthornet har tynne rør i forhold til rørlengden, noe som har gjort at valthornet har fått ord på seg for å være et usedvanlig vanskelig instrument å spille. Dette er en myte som nå har begynt å sprekke. Med god undervisning kan man fint lære å spille på hornet. Noe som er spesielt med valthornet er at høyre hånd blir holdt inne i klokkestykket på instrumentet. Tidligere ble denne hånda brukt til å endre tonehøyden. Hånda kan også i dag brukes til å endre tonehøyden litt, og hjelper til å holde intonasjonen/stemmingen riktig.

I middelalderen og rennesansen ble det utviklet mange ulike horntyper. Det som i dag er walthornet ble ikke stabilisert før på 1600-tallet. Walthorn kommer av det tyske ordet Waldhorn som betyr skogshorn, og dette ordet dukket opp omkring år 1700. De første hornene kunne bare brukes i en toneart, det ble derfor etterhvert utviklet bøyler som kunne settes på eller tas av instrumentet for å få en ny toneart. De første bøylene ble sett på like etter munnstykket, etterhvert kom det et system der bøylene ble sett på andre steder på instrumentet, og lettere kunne skiftes ut.

Trombone
trombone

Det som er spesielt med trombonen er at den ikke har ventiler som de andre messinginstrumentene. Istedenfor har den en slide, som kan trekkes ut og skyves inn alt etter hvilken tone en vil spille. På grunn av at sliden kan dras ut så mye eller lite som en vil, er trombona unik som det eneste naturlige kromatiske blåseinstrumentet. Får å få lyd i trombonen blåser man i et munnstykke. Måten man blåser på er også med på å bestemme hvilken tone man får.

Instrumentet som trombonen ble utviklet fra, “sackbut” dukka opp på 1400-tallet som en versjon av slidetrompet. “Sackbut” lignet svært på den trombonen vi har i dag, den eneste store forskjellen er at trombonen har større klokkestykke. Dette dukket opp rundt 1740 da både komponister og musikere ønsket sterkere lyd.

Eufonium
eufonium

Et eufonium (eng. euphonium) ligger i mellom trompet og tuba i størrelse og ligner en liten tuba. Den har samme toneomfang som trombone, men i motsetning til trombonen har eufoniumet en mye større og rundere klang. Selve ordet “eufonium” kommer fra gresk og betyr velkang.

Eufoniumet er et mye undervurdert instrument. Man tenker på det som et mellominstrument som fyller ut det man mangler av stemmer. Dette er ikke direkte sant da en eufoniumstemme ofte tilskrives viktige soloer og melodilinjer. Dersom ikke eufonium spiller melodien, spiller de gjerne vakre melodiøse motstemmer som er med å forme musikken. Instrumentet fungerer også utmerket som et soloinstrument, noe som Steven Mead viser i lydeksempelet over.

Det hersker en del forvirring rundt hva som er det korrekte betegnelsen på instrumentet. Mange omtaler “eufonium” som “baryton”. Eufonium og baryton er to helt forskjellige instrumenter. Wikipedia forklarer denne forskjellen veldig godt der de sier “Forvirringen skyldes i stor grad at vi i Norge har hentet musikktradisjon fra to forskjellige hold – Tysklands janitsjartradisjon og Englands brassbandtradisjon. I tradisjonell janitsjar hadde man barytonhorn (med ganske fri rolle, med mange soloer og motmelodier), og i tradisjonelle brassband har man flygelhorn, althorn, tenorhorn (tilhørende horngruppa) og eufonium (tilhørende tubagruppa). Siden de tyske barytonhornene har vært en mellomting mellom tenorhorn og eufonium har man brukt navnet baryton på begge deler.” Det er vanlig at man starter på tenorhorn da denne er mindre og enklere å holde styr på som liten. Senere går man gjerne rett over til eufonium, da det er dette instrumentet som er mest vanlig i janitsjarkorps.

Tuba
tuba

Tubaen er det største og dypeste av messinginstrumentene i korpset, og er på en måte grunnen i korpset. Den har en kjegleformet boring og mellom tre og seks ventiler. Munnstykket og ventilsystemet på tubaen fungerer som på de andre messinginstrumentene, en kan bruke både ventilene og leppene for å få forskjellige toner på instrumentet. Det finnes tubaer i mange ulike størrelser og stemt på mange ulike måter.

Tubaen er et relativt nytt instrument i messingfamilien. Prinsippet bak tubaen er derimot svært likt mange av de andre messinginstrumentene og er derfor ikke nytt. De første tubaene ble laget i Tyskland og Østerrike i 1820-årene. Etter 1835 kom flere instrumentmakerer i gang med å lage tuba, og instrumentet ble mer og mer populært utover på andre halvdel av 1800-tallet.

Slagverksinstrumenter
Rytmiske slagverksinstrumenter
rytmisk

Innenfor rytmiske slagverksinstrumenter finnes det blant annet: trommesett, skarptromme, stortromme, basstromme (“grosse trommel”), bongos og congas. I tillegg finnes det utallige mindre rytmeinstrumenter, som for eksempel claves/rytmepinner, kastanjetter, cymbaler, maracas, raspetre, tamburin, triangel, bjeller, treblokk ,slapstick, cabasa, gong og vibraslap

Et trommesett er en sammensetning av flere ulike trommer og cymbaler, satt sammen på en slik måte at en person kan bruke hele settet på en gang. Hvor mye som er med i trommesettet kan variere. “Minstekravet” som er satt for å kunne kalle det et trommesett er skarptromme, basstromme og en cymbal. Ofte har trommesettene mye mer utstyr, som f.eks. tam-tam-trommer og flere ulike cymbaler som hi-hat, ridecymbal og crash cymbal.

Skarptrommen blir montert horisontalt på et stativ, eventuelt i sele ved marsjering. Man bruker to trestikker til å slå på tromma med. På undersiden av tromma er det montert metalltråder som kan kobles på eller av. Når disse trådene er påkoblet får en en karakteristisk “smatrende” lyd.

Basstrommen står oftest montert vertikalt. Oftest blir det brukt ei klubbe med mykt hode til å slå med, i noen tilfeller blir det brukt to slike klubber.

Bongos er latinamerikanske trommer. De kom til vesten, og dermed etter hvert inn i korpsene fra 1940-årene. Bongotrommene blir som oftest brukt i par, der de to trommene har litt ulik tone, og størrelse. Vanligvis har bongotrommene en diameter på 15 – 20 cm.

Congatrommene kommer fra Latin-Amerika. Til vesten kom de omtrent samtidig som bongotrommene, fra1940- årene. Congas blir som regel brukt parvis.Trommene har et tykt skinn som er hardt spent. Congas er kjegleformet.

Melodiske slagverksinstrumenter
melodisk

Melodisk perkusjon er instrumenter i slagverksgruppa som en kan spille melodi på, og ikke bare rytme. De fleste av disse instrumentene er i dag kromatiske, med en oppbygging som ligner pianoet.Eksempler på melodiske slagversinstrumenter er xylofon, klokkespill, lyre, rørklokker (“chimes”) og pauke.

Xylofonen har to rekker med trebarer som en slår på for å få lyd. Oppbyggingen er som pianoet, der den ene rekken barer tilsvarer de hvite, den andre de svarte tangentene.
Xylofonen ble populær i Europa på 1700-tallet.

Klokkespillet er bygd opp av to rekker med metallbarer. Disse er ordnet som pianoet, der den ene rekken tilsvarer pianoet sine hvite tangenter, den andre rekken de svarte tangentene. Klokkespillet ble kjent i Europa på 1700-tallet, men kom ikke særlig i bruk før midt på 1800-tallet.

Lyra kan sammenlignes med klokkespillet i oppbygging. Den har metallbarer som er oppbygd på samme måten som klokkespillet. Lyra er derimot litt mindre og har en annen form, noe som gjør at den lettere kan tas med ut, f.eks. når korpset skal ut å marsjere.

Rørklokker oppstod etter et behov for et instrument som kunne etterligne kirkeklokker. Siden midt på 1800-tallet har en derfor hatt dette instrumentet som har hengende metallrør av ulik lengde, og dermed ulik tonehøyde.
Etter hvert fikk en et rør for hver tone, og i dag er rørklokkene ordnet som pianoet med to rekker som tilsvarer tonene på de svarte og hvite tangentene.
Rørklokkene i dag er laget av stål, og en bruker en klubbe av tre, i noen tilfeller kledd med lær, til å slå med.

Pauken består av en metallkjele eller -gryte med et trommeskinn av plast eller kalveskinn. Moderne pauker har en pedal som brukes til å stemme paukene og til å forandre tonen pauka lager. Det er svært vanskelig å stemme ei pauke, det blir ofte veldig omtrentlig.
Som oftest blir det brukt to eller flere pauker sammtidig så en har flere toner å velge mellom. Paukene har ofte en størrelse på 48 – 81 cm.Instrumentet kom til vesten fra Tyrkia via Ungarn på 1400-tallet.

Her kan du høre alle instrumentene spille sammen (i janitsjarkorps):
Her er to eksempler på typiske stykker seniorkorpset spiller:

Reparasjon av instrumentet

Alle musikanter har ansvaret for å ta godt vare på instrumentet sitt. Du bør ha instrumentet i en hard kasse (som du får utdelt) og ikke kjøpe deg en lettere/ mykere kasse før du har blitt vant til å håndtere instrumentet ordentlig.

Av og til skjer det uhell. Da må instrumentet repareres. I så fall må du gå ned på lageret på Solvang og si fra til materialutvalget (tilstede under korpsøvelsen på onsdager). Mens instrumentet ditt er inne til reparasjon vil du få låne et annet. Det er viktig at du vasker dette instrumentet også før du bruker det, og at du vasker det før du leverer det tilbake.

Her kan du laste ned en brosjyre om vedlikehold av instrumenter.